Da Kenneth Brophy feiret bursdagen sin ønsket han seg ikke blomster, men nye medlemmer til Arbeiderpartiet.

Tekst: Marte Ingul Foto: Stine Aleksandersen

– Jeg er helt homo. Forrige gang jeg hadde meg et kvinnfolk, var i 1968. Jeg grøsser fortsatt ved tanken, spøker Brophy. Kampsaken hans er imidlertid blodig alvorlig, for Brophy meldte seg inn i Arbeiderpartiet på grunn av homosaken. Han tok tidlig initiativ til at homofile i Bergen skulle organisere seg, og i år mottok han Årets Homopris.

Høye hæler og hemmeligheter. I Norge kan vi ikke snakke om homokampen uten å nevne sosialdemokraten Kim Friele. I Bergen kommer vi ikke utenom sosialdemokraten Kenneth Brophy. Han er tredjegenerasjons sjømann. En Brann-supporter som vokste opp i Liverpool, og et barnehjemsbarn som brenner for sosialpolitikk.
– At jeg var homo forstod jeg tidlig, og glemmer aldri da vi gikk nyttårsbukk og jeg kom inn til familien min i en sort brokadekjole og høye hæler. Da sa damene «det der må være Kenneth, for det er ingen andre som går så godt i høyhælte sko som han», ler han, men sier samtidig at det å bli oppfattet som annerledes har vært en prøvelse.
– Jeg trodde lenge at jeg var den eneste, men først da jeg reiste til sjøs skjønte jeg at det gikk an å leve ut min legning, legger han til. Brophy dro ut i en alder av 15 år, og reiste verden rundt før han havnet i Nordsjøen.
– Det var frigjørende å komme utenfor Norge, som var veldig konservativt, fortsetter han og forteller om sin innmelding i «Foreningen for by og bygd» i 1968, den hemmelige homofile organisasjonen som holdt til i Oslo.
– Jeg husker jeg måtte gå i Stortingsgaten med Dagbladet under armen og vente på at en person skulle plukke meg opp og ta meg med til det hemmelige treffstedet, legger han til, og forteller om veien til tilværelsen som engasjert homoaktivist i Bergen. Der tok Brophy initiativ til å startet underavdeling av DNF-48, forløperen til Landsforeningen for lesbiske og homofile.
– Vi fikk mange skjellsord slengt etter oss og opplevde å bli spyttet på. Men det ga bare mer kamplyst, og vi fikk etter hvert politiske resultater, legger han til. 21.april 1972 ble paragraf 213 opphevet; seksuell omgang mellom menn var ikke lenger forbudt ved lov.
– Da vi satt på Stortinget under den avgjørende debatten ble vi helt fra oss. Det var ikke lov å juble, men vi ble fryktelig glade. Dette var jo en sak vi hadde slåss for i lengre tid, avslutter han.

Fra avkriminalisering til ekteskapslov. Bergen. 1. mai i 1972. Brophy var en av fire som gikk under homoparole i toget. Den gang var det en uhørt provokasjon.
– På samme tid fikk vi innpass på nye Folkets Hus, som ble den første faste møteplassen for homobevegelsen i Bergen. Og det skal arbeiderbevegelsen være stolt av, forteller han, og presiserer at synet på homoseksualitet har endret seg dramatisk de siste 40 årene.
– Vi har gått fra at homoseksualitet var en synd og perversjon til å være en respektert minoritet. For førti år siden var homoseksualitet forbudt. I dag er homoseksualitet akseptert, fortsetter Brophy, men minner om at man ikke må glemme.
– Jeg har opplevd både utfrysing, sjikane og stygge blikk opp igjennom årene. Vi trenger å få fram mer informasjon og knuse flere fordommer. Men heldigvis har jeg aldri opplevd vold, legger han til og forteller en nyere dramatisk historie.
– For noen måneder siden hadde vi et tilfelle av hatvold i Bergen, hvor en gutt ble slått ned på grunn av sin homofile legning. Det viser at vi må kjempe videre selv om vi har gått veien fra avkriminalisering til felles ekteskapslov, fortsetter han og minner ungdommen på at ingen har fått dette gratis.
– Det har kostet noe for mange i alle år. Derfor er det viktig at vi får fram historien slik at ungdom også skjønner hva det betyr å være organisert i både arbeiderbevegelsen og homobevegelsen, og hvor mye makt det kan ha. Jeg føler jeg har bidratt med det jeg kunne, legger han til.

Møt med et smil. Aktivisten berømmer Arbeiderpartiet for de politiske resultatene homobevegelsen har oppnådd. Brophy selv har også bidratt til rekrutteringen.
– Jeg har ikke tall på hvor mange jeg har vervet, men jeg har fått flere vervepremier og takkebrev fra både Jens Stoltenberg og Raymond Johansen, forteller han.
I anledning sin egen 65-årsdag fikk han trykket en uvanlig gratulasjonsannonse i Bergensavisen med ordlyden «Jeg har 65-årsdag i dag. Gratulasjoner mottas på Fotballpuben fra 16.30. Istedenfor blomster kan du tegne medlemskap i Arbeiderpartiet.»
– Jeg fikk få blomster, men veldig mange hyggelige reaksjoner og flere nye medlemmer til Arbeiderpartiet, smiler Brophy, som er veldig opptatt av hvordan medlemmene blir møtt.
– Det er utrolig viktig at nye medlemmer føler seg hjemme hos oss. Jeg er også opptatt av at de får sette seg inn i partiets politikk, både lokalt og nasjonalt, men ikke minst blir inkludert sosialt, legger han til og skryter av hvordan han selv ble tatt imot.
– Jeg har blitt hørt i mange sammenhenger, og å engasjere meg i Arbeiderpartiet har gitt meg mye. Derfor vil jeg også bidra selv og er valgt inn som vararepresentant til bystyret, i helse- og sosialsaker, legger han til, og presiserer at homosaken ikke er den eneste politiske kampen han brenner for, men også bedre eldreomsorg, likestilling og god støtte til frivilligheten.